Det her innlegget skrev jeg samme dagen som alt skjedde, men var usikker på om jeg skulle poste det. Siden det i dag er et halvt år siden den verste dagen i mitt liv så langt, så fant jeg ut at jeg kan poste det. Har gjort litt endringer, but the story is still the same.
11.11.11. kl 11.11 var jeg i kirka. En dato som nå har brent seg fast i minnet for resten av mitt liv. 11.11.11 kl 11.11 var det ca 49 minutter til det begynte.
Så gravla vi áddjá..
Sov dårlig denne natta. Jeg var så urolig, våkna flere ganger. Husker ikke når jeg sto opp, men det var tid nok til å spise frokost og få på seg kofta. Vi dro til helsesenteret i 10-tia og henta kista hjem til gården i Ravdojok. Han som aldri kom hjem igjen den torsdagen fikk tatt en siste tur hjem. Her hjemme så hadde vi likskue og nærmeste familie (søsken,nieser,nevøer ++) var til stede. I 11-tia så kjørte vi sammen til kirka. Gudstjenesten begynte ikke før 12, og den timen vi var der før det begynte, så gikk tia så sakte. Jeg fikk hilst på mange, lest alle blomsterhilsningene og sånt. Jeg prøvde å ta det litt rolig, men jeg gråt som bare det allerede da. I kirka så satt jeg ytterst på den raden hvor nærmeste familie satt, altså jeg satt nærmest kista. Jeg kunne ikke tro at det var áddjá som var i kista. Det var så urettferdig og så uvirkelig. Å når vi sang salmene, som alle er så triste, så gråt og gråt jeg. Jeg gråt vel så og si hele tiden mens vi var i kirka. I kirka så var det 450 mennesker, minst! Det varmet i hjertet å se at så mange hadde kommet for å ta et siste farvel med áddjáen min.
Áhkku spurte om jeg ville være med likbilen opp til kirkegården, og det ville jeg. Det betydde så veldig mye at áhkku spurte, selv om jeg var litt overraska over at ho sjøl ikke dro den bilen. Men jeg er glad jeg fikk den muligheten. Det kommer til å følge meg resten av livet.
På kirkegården, etter at kista var sunket ned og sangene var sunget og alle hadde tatt farvel, så var jeg den siste som dro fra stedet. Beina ville ikke forlate stedet. Det var så fælt! Så gikk jeg, kom ikke mer enn noen meter bort så kom en venn av familien og ga meg en god klem. Så sa ho at vi tar en siste titt på kista, og jeg nikket Så gikk vi bort dit. Det var godt. Husker ikke om jeg ble stående litt igjen der etter at ho gikk. Jeg ville virkelig ikke dra derfra, jeg sto der å snakka til áddjá. Jeg ble vel enda stående der en liten stund før jeg klarte å bevege meg bort derfra og bort til bilen hvor pappa og dem ventet.
Under minnestunden så var det stappfullt av folk i kirkestua. Det var så godt å se at så mange hadde møtt opp da også. Noen holdt taler og tårene fortsatte å renne. Å vær gang noen nevnte áddjá der på minnestunden, så kom tårene. En sa til meg "ta vare på hverandre, sånn som áddjá gjorde" og jeg kunne ikke la være å gråte da.
Áddjá biigá
De manai mu ráhkkis áddjá <3 Vuoinnat ráfis, moai oaidnaletne..
